Hverdagen i Betlehem

Ja no he Journey of Justice starta og vi he nesten ikkje tid til å skrive eller sove for den del. Nareen he komt trygt fram til Betlehem. Vi starta mandagen med å stå opp kl.04:30. Vi fekk tilbud om å vere med på Check Point 300 tidlig om morgenen. Det takka alle tre ja til. Vi kom i  frskjellige grupper og fekk omvisning og gjekk check pointen sammen med dei lokale arbeidarane. Ettersom  vi kom lengre fram i køa opplevde ej ei agressiv steming ettersom fleire sneik i køa med å klatre opp og hoppe ned gjennom taket. Dette gjorde folk som hadde stått i kø lenge sinte og frustrerte. Det blei dytta masse for å tette køa for at det ikkje skulle bli plass for fjuskarane. Ej blei skilt fra gruppa mi på grunn av det. Det var svært ekkelt å vere klemt mellom aggressive menneske med den klaustrofobiske følelsen av å vere fanga. To menn måtte skillast fordi det var fare for at det kunne bli voldelig og det var ein skremmande situasjon som ej ikkje vil gløyme med det første.  Nareen opplevde å bli provosert av menn som røkte og blåste røyken i ansiktet hennar når ho viste tegn til å finne røyken ubehagelig. Dei visste tydlegvis ikkje at ho snakkar arabisk og forstod akkurat kvad ei gjorde og kvifor. Vi fekk ei lita pause før frokost og så drog vi til Hebron, en by hvor palestinere og israelske bosettere bor side om side. En fredelig kommunikasjon dem imellom er derimot stagnert av israelske militære kontrollposter på hvert kvartal. Hvorfor? Jo, for å berolige de fryktfylte israelere for ”palestinske terrorister”.

Tirsdag lærte vi som vannforsyninga i Israel og Palestina. Ein utruleg provoserande presantasjon om urettferdigheten involvert når vatn er det mest basiske menneske treng for å overleve. Stenging av vann, forurensa vann, dårlige rør, løgner om tilgjengelighet og skeiv fordeling . Så drog vi til Jeriko, med sine 45°C var det svært…varmt. Etter litt info på YWCA og lunsj drog vi til Dødehavet. Og det var…salt. Fantastisk å vere nærmare vektlaus i vatnet , gnike oss inn med leira, leike spa litt og slappe av på stranda.

Onsdag drar vi gjennom check pointen igjen, det er seinere på dagen så det er lita kø og vi går heilt gjennom denne gangen, metalldetektorane og alt. Så drar vi til Øst-Jerusalem. Ibrahim og resten av palestinerane er ikkje med oss i dag. Dei har ikkje tilatelse for å komme hit. Vi møter to unge og smarte kvinner på senteret på YWCA East Jerusalem som fortell oss om det å faktisk vokse opp i Jerusalem og ser den mørke baksida av byen. Vi vandrer rundt  i gamlebyen. Her ser vi turistgrupper fra heile verda. Denne gangen føle ej at vi ser byen gjennom forskjellige auge. Dei er blenda av den gylne fasaden, dei vakre bygningene, religionane som lever side om side. Men no har vi lært så mykje og vi ser den virkelige situasjonen her. Ein kan føle at ein he forandra seg som menneske allerede.

- Nareen og Sandra

News from home

Did you hear what happened in Norway? Dramatiske nyheter nådde oss fra Norge. Vi fekk melding i går om at det hadde gått av ei bombe i oslo og at det hadde vore skyting på Utøya. Det var snakk om omkomne. Det var seint og vi er langt heime ifra. Orda på mobilen virka som ein dårleg spøk, ein draum.  I dag  vakna vi opp til CNN og BBC med bilder fra landet vårt som var meir katastrofale og sjokkerande ein kva vi kunne ha fantasert om.  Det er frustrerande å vere så langt vekke når det skjer nokke så fælt heime. Vi er så glad for å vere her i Jerusalem, men fekk ein lengsel om å vere hos våre sjølv om det ikkje er noko vi kan gjere. Vi drog til ein plass i verda som er prega av krig og konflikt, vi drog fra eit av verdas tryggaste land og så skjer noko sånt? Vi møter sympati fra våre nye venner her og israelere og palestinere. Var det ikkje vi som skulle vise sympati for deira sorg og frykt. No i dette øyeblikket er rollene bytta om, for ein grusom og virkelighetsfjern situasjon. Men så galt å tru at ein ikkje kan nås av ondskap og død.

- German?- No, Norwegian.- Oh, so do you know what happened in Oslo? It happens here too, sometimes. Samtale mellom Lisa-Marie og gateselger i Jerusalem.

Ellers har Jerusalem innfridd alle forventninger. Magisk plass. Ein føle at kvar stein har ein historie å fortelje, det er synd vi ikkje har tid til å lytte. Å sitte på toppen av Mountain of Olives og sjå over Jerusalem og the Dome of the Rock var fantastisk. No er vi her, endeleg. Vil det føles like virkeleg når vi ser på bilda når vi kjem heim. Vil prøve å holde fast på denne følesen. Gatelivet i dei smale gatene var veldig energiskt, fargerikt, høglytt og fylt med gjenstader med religiøse, kulturelle og internasjonale symboler og former.

- Sandra

Veien til Jerusalem

Her vi sitter med Internett på bussen, kan vi tenke oss at vår vei til Jerusalem er enklere i dag en visse andres har vært tidligere. Det blir spennende å se hva som venter oss der fremme ... :)

"Nothing with Israel is ever going to be black'n'white"

Dagen i dag har vært nokså kontrastfylt: først tilbrakte vi et par meningsløse timer på stranda, og etterpå møtte vi den danske gruppen for å bli med på en omvisning med en NGO som jobber med afrikanske flyktninger som søker tilflukt i Israel.

"Omvisningen" foregikk i et område i Tel Aviv som ligger veldig nærme hovedbussterminalen, og som er det første flyktningene møter når de ankommer. Det er altså her de slår seg ned, skaper små forretninger eller bare driver rundt i påvente av oppholdstillatelse. Resultatet er et veldig mangfold av folk, språk og mat. En spennende del av Tel Aviv man kanskje ikke opplever som "vanlig" turist. Og ikke minst et spennende innblikk i en helt annen side av Israel enn den vi vil fokusere på i JFJ-programmet. Men alt henger jo sammen, og man kan stille spørsmål ved det moralske i at Israel tar imot et enormt antall flyktninger fra Afrikas Horn hvert år, mens palestinske flyktninger ikke får lov til å returnere til det landet de ble fordrevet fra, av Israel. Men som en av de friville sa: "Nothing with Israel is ever going to be black'n'white."

Ellers pratet vi om politikken Israel fører for å få flere jøder til å bosette seg i landet. Hvis man har en jødisk besteforelder, blir man automatisk regnet som jøde og vil ikke ha noe problem med oppholdstillatelse og statsborgerskap, ifølge den tilflyttede jødiske engelskmannen. "If it's good enough to send you to Auschwitz, it's good enough to let you stay in Israel."

Resten av dagen var vi nok en gang "vanlige" turister, som trasker nedover mot den gamle bydelen Jaffa. Vi spiste litt mat, og etter en småtraumatisk hendelse hvor Sandra fant en larve i salaten, dro vi med de to danske pigene Stine og Souzanne for å ta et bad i solnedgangen. Idyll! Ikke rart dette stedet regnes som paradis - både for turister og flyktninger...

Første dag i Israel

Nå ligger Sandra og jeg som slakt i hver vår seng på Hotel Eilat i Tel Aviv.

Reisen startet i natt kl.02:45 da alarmen ringte for å få oss avgåde til Gardermoen. Vi møtte den danske delegasjonen i Wien, og etter sammenlagt syv timer med tyrollermusikken til Austrian Airlines og propper i ørene var vi tygt fremme i Tel Aviv. For vår del, kusinene fra Norge påsyn jomfrutur til Israel, gikk passkontrollen smertefritt. Fra den danske delegasjonen, som var på "youth exhange with the YMCA", ble derimot to personer tatt inn til avhør.

Resten av dagen gikk til å busse og toge seg inn til Tel Aviv, finne hotellet og spise middag med danskene, med et påfulgt nattbad i Middelhavet. Her er det deilig temperatur, og vi nyter det! Ellers har vi opplevd at folk er hjelpsomme og imøtekommende, dog en del er av den oppfatninng at vi prater hebraisk. Men nei, vi gjør ikke det. Vi har for så vidt ikke sett noe til bevæpnet militær, hverken på flyplassen eller i bybildet. Hittil har Tel Aviv vist seg som en helt vanlig feriedestinasjon, og vi gleder til litt strandtid i morgen!

Dagens sitat:
Sandra: "Do you know where the bus to Tel Aviv is?"
Wonan on bus station: "What do you mean? You are in Tel Aviv."

Sandra og Lisa-Marie

Bilder komme når vi finner en data ^^